Valgte bort alkoholen

I snart tre år har Maj-Lisa Halvorsen snudd ryggen til alkohol. Etter flere tiår med avhengighet har hun valgt å si nei takk. Som takk fikk hun tilbake familien sin.

Det er en vakker søndag tidlig i mai. Utenfor blomstrer frukttrærne og sola smiler. Maj-Lisa retter på kjolen, fikser litt på håret ser seg i speilet. Hun liker det hun ser og gleder seg til å se sin nevø, konfirmanten. Det banker på døra. Utenfor står søsteren. De går mot bilen.

Må bli hjemme

– Du kan ikke bli med, sier søsteren min kort og bestemt da jeg satt meg inn i bilen.  

– Du blir hjemme. Det stinker alkohol av deg og du er ikke edru. Nå må du ta deg sammen. Så gikk bildøra igjen, forteller Maj-Lisa.

– Veien tilbake til huset var lang. Jeg kjente rødmen og skammen. Og sinnet stige opp i meg. Sinnet over at jeg heller ikke denne gangen hadde klart å si nei til suget. Ikke klarte å si nei til den indre kraften som dro meg nådeløst mot alkoholen. Da følte jeg på konsekvensene og skjønte at jeg måtte gjøre noe.

Maj-Lisa forteller med en styrke og en ærlighet som er imponerende. Hun oser av selvtillit når hun hevder å ha vært alkoholavhengig i 10-15 år før hun skamfull måtte gå ut søsterens bil denne dagen i mai. Datteren hennes mener imidlertid at hun har hatt en mor som har vært alkoholiker i 20-25 år. Maj-Lisa nekter ikke for det. Hun vet at suget har vært der i årevis, og at en treliters dunk med vin ikke fikk stå lenge på bordet før den var tom. For så å åpne neste. Men det er mange årsaker til at Jeppe drikker. 

Mange vonde dager

Maj-Lisa forteller om et liv med utfordringer. Med sykdom, skilsmisse, en sønn som begikk selvmord og en rekke operasjoner som har slitt både fysisk og psykisk. Hun fikk tidlig to barn som hun i stor grad måtte oppdra alene. Det var i årevis en stri hverdag, og belønningen hun ga selv var vin og sprit. Det var like ofte vin på en tirsdag som i helgene. Men hun var flink til å holde det skjult. Hun var sjelden å se ute i påvirket tilstand, men holdt seg mest hjemme.

– Jeg var hele tiden en som måtte ha det pent og ryddig rundt meg. Det var alltid mat i skapet. Det luktet godt i huset og det var ryddig og orden i skapene. Et møblert hjem, som det kalles. Og da alt var på stell tok jeg meg et glass. Det var belønningen jeg ga meg selv. Ett glass som alltid ble til flere, som ble til mange.

Om sommeren var det hvitvin i glasset til Maj-Lisa, om vinteren rødvin. I tillegg manglet det ikke på drinker. Hun skyldte ikke på depresjon som årsak til at hun begynte å drikke, snarere på dårlige vaner, dårlig utdannelse, lite sosialt nettverk og hverdager med slit og sykdom. En komplisert immunsykdom førte henne en rekke ganger til operasjonsbordet. Så mange at hun har mistet oversikten.

Spiseforstyrrelser gjorde at hun en periode veide hele 125 kilo, og etter en vellykket slankeoperasjon oppsto det andre komplikasjoner. Hun fikk colotomi (utlagt tarm) med påfølgende problemer med brokk som igjen utløste flere operasjoner. For Maj-Lisa ble det å medisinere seg selv med alkohol. Mye alkohol.

Nok er nok

Helt til denne vakre dagen i mai, da skammen skyldte over henne. Da hun ble sittende igjen hjemme og syntes synd på seg selv fordi verken barnebarn eller barn kom på besøk. Hverdagen var preget av tomhet og ensomhet. Hun bestemte seg for å ta seg selv i nakken. Bestemte seg for at nok er nok, dette går ikke lenger hvis jeg skal ha et liv sammen med familien min. Hun ba om å bli kjørt til DPS i Larvik for behandling.

– Der ble det en rekke undersøkelser, forteller Maj-Lisa.

– Og det var der jeg fikk diagnosen bipolar. Og for å korte ned historien så endte besøket på DPS med at de sendte meg videre til behandling hos Omegastiftelsen. Der kjente jeg noen som jobbet og det ble redningen for meg.

Det hun trengte

Hos Omegastiftelsen fikk Maj-Lisa den behandlingen hun trengte. Hun var plutselig blant likesinnede. Ulike mennesker med avhengighet enten det var alkohol, andre stimulerende rusmidler eller spillegalskap. Hun ble kjørt opp av datteren sin og ble godt tatt imot.

Hun forteller om et teppe av forståelse, og at alle var der fordi de rett og slett ikke klarte å styre hverdagen sin selv.  På senteret så de hele mennesket, det var en rekke fagpersoner som selv hadde vært gjennom tøffe perioder i sitt liv, og det var både individuell behandling og gruppetimer.

– Psykisk og fysisk helse gikk hånd i hånd, og det var utfordrende til å begynne med. Tilbakefallsprosenten er høy, men jeg hadde bestemt meg for å klare det. Jeg måtte lære å kjenne meg selv på en ny måte, og fra å se på lyset i enden av tunellen som et møtende tog, ser jeg i dag lyset som et håp og et tegn på et bedre liv.

Sto på døra

Maj-Lisa forteller om det vakreste øyeblikket hun har opplevd etter at hun valgte å vende ryggen til alkoholen:

– Det ringte på døra til den nye leiligheten min. Jeg var alene hjemme. Utenfor sto de to barnebarna mine. Hei mormor sa de, og så opp på meg med de to vakreste smilene du kan tenke deg.

– Kan vi få komme inn til deg? sa de.

– Jeg kjente hvordan varmen strømmet gjennom kroppen min. Ingen hadde ringt på forhånd og spurt om det passet. Jeg var blitt vist tillitt. Datteren min stolte på meg. Det var en utrolig opplevelse.

I dag er Maj-Lisa et ansikt utad på hvordan det er å ha vært alkoholavhengig. Hun tør å være åpen om sitt liv, og har vært godt synlig på en rekke sosiale plattformer. Hun er kvitt suget etter alkohol, og selv da hun mistet moren sin fort kort tid siden, og sorgen og tristheten la seg som en blytung kappe over henne, var behovet for å trøste seg med alkohol fraværende.

I dag har hun det bra. Hun er singel, har en fin leilighet, trives sammen med sin familie som stadig kommer på besøk og som hun hjelper når behovet dukker opp. Og hun er ikke redd for tilbakefall.

– Nei, det er jeg ikke. Den tanken blir mer og mer fjern. Og jeg føler meg såpass bra nå at jeg skal klare omsorgen for en liten hundevalp. Det har jeg alltid ønsker meg, og det må vel være en fin belønning, sier hun smilende.

Av Pål Mørk