Ekspertpanel: Vi har spurt to eksperter om hvordan man skal lykkes med digitaliseringsprosjekter i samferdselssektoren og helse- og omsorgssektoren.
Matthieu Aemisegger
VP Business Development – Mivai Partners, Go Mobile AS
De etablerte virksomhetene i Norge bør ikke frykte nye modeller og teknologier, men i stedet bruke dem til å fornye seg og oppgradere sitt tilbud.
Hvordan kan man få til vellykkede digitaliseringsprosjekter i samferdselssektoren?
Det viktigste er å lage brukervennlige løsninger som gjør hverdagen enklere for innbyggerne. Folk flest krever rask tilgang til informasjon, og sømløs kommunikasjon mellom transportsystemer. Noen selskaper innen delingsøkonomi har klart å utfordre samferdselssektoren, takket være nye modeller og bedre digitale verktøy. De etablerte virksomhetene i Norge bør ikke frykte nye modeller og teknologier, men i stedet bruke dem til å fornye seg og oppgradere sitt tilbud. Nøkkelen til suksess for dem er å samordne informasjon på tvers av virksomheter.
Hva kreves for å samordne informasjon på tvers av virksomheter?
Det krever mot til å omfavne endringer og vilje til å tilby det beste for sine brukere. Usikkerhet og ulike interesser skaper motstand mot endring, og det er derfor viktig at politikere og alle aktører innen samferdselssektoren skaper en konstruktiv dialog og lager en effektiv og bærekraftig handlingsplan.
Hvilke metoder og verktøy trenger man for å styre digitaliseringsprosjektet?
Difi anbefaler Prosjektveiviseren som modell for gjennomføring av digitaliseringsprosjekter i offentlige virksomheter, og det anbefaler vi også. Den baserer seg på den internasjonalt og anerkjent PRINCE2 metoden, og ble tilpasset til norske forhold. På www.prosjektveiviseren.no finner man gode verktøy til å kunne gjennomføre slike omfattende prosjekter.
Hvilke fallgruver finnes ved digitalisering av kollektivtransport?
Digitalisering av kollektivtransport krever gjerne organisasjonsutvikling, i noen tilfeller lovendringer, en gjennomtenkt anskaffelsesprosess, og ikke minst et godt samarbeid mellom virksomheter. I tillegg er riktig valg av teknologi og teknologileverandør veldig viktig for å kunne levere løsninger som kan brukes i mange år fremover. Disse faktorer må tas i betraktning for å unngå fallgruver og forsinket fremdrift.
På hvilken måte skaper teknologi nytteverdi for innbyggerne, og hvordan sikrer man gevinstrealisering fra slike prosjekt?
Nytteverdien er stor for innbyggerne. Man får bedre oversikt, et utvidet tilbud, og en raskere, enklere og mer brukervennlig løsning. Teknologien gir tilgang til viktige data (big data), og hjelper virksomheter til å tilby bedre service som resulterer i både nye og mer trofaste brukere. Teknologien hjelper også bransjen til å effektivisere driften, spare penger og verne miljøet.
Tor Lahlum
Partner, A-2 Norge AS
Fragmenterte budsjetter og høy kompleksitet gjør det krevende å få til effektivt samarbeid.
Hvordan kan man få til vellykkede digitaliseringsprosjekter i helse- og omsorgssektoren?
Det er naturlig å begynne med ledelsen, som må innse hvordan digitalisering påvirker leveranser og arbeidsprosesser. De må evne å definere en visjon og klare mål, være forberedt på å gjøre endringer underveis og ha vilje til å realisere de gevinster som digitaliseringen er ment å gi.
I helse- og omsorgssektoren er det et skrikende behov for samordning av IKT-løsninger på tvers av aktører og etater. Fragmenterte budsjetter og høy kompleksitet gjør det krevende å få til effektivt samarbeid. Ledelsen må derfor evne å ha et samlende perspektiv og ta et samfunnsansvar, mer enn å bare jage egen virksomhets snevre mål.
Hva kreves for å samordne informasjon på tvers av virksomheter i spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og kommunal pleie og omsorg?
Helse- og omsorgssektoren har verken en styringsmodell, infrastruktur eller organisasjonskultur som underletter samordning, men man må likevel jobbe med de rammebetingelser som finnes.
Et bra startpunkt i enhver endringsprosess er et dypdykk i egen virksomhets formål og hensikt, og eventuell avhengighet til andre aktører. En god forståelse og en enkel, konkret formulering av hva man er til for (i et samfunnsperspektiv), er gjerne nøkkelen til å sette ting i riktig perspektiv. Da blir det lettere å få med seg både ansatte og andre interessenter inn i den ofte smertefulle og turbulente ferden mot standardisering, fellesløsninger og informasjonsutveksling.
Hvilke metoder og verktøy trenger man for å styre digitaliseringsprosjektet?
Man bør ta utgangspunkt i standardiserte metoder og verktøy som f.eks. Difi sin prosjektveileder, statens KS-regime og rammeverk for program og porteføljestyring som MSP og MoP. Jeg anbefaler å supplere med et rammeverk for endringsledelse, som det internasjonalt anerkjente ACMP. Alle digitaliseringsprosjekter har dog sine unike utfordringer, så operativ erfaring med å finne en praktisk og kostnadseffektiv tilnærming er nok det aller viktigste verktøyet for å lykkes. Selv om oppgaven er kompleks, trenger ikke den operative styringsmodellen være det. Gode ledere er gjerne også gode til å forenkle. Det er et viktig prinsipp som A-2 fullt ut slutter seg til.
Hvilke fallgruver finnes ved digitalisering av helse- og omsorgssektoren?
Den største fallgruven i offentlig sektor er ansvarspulverisering. Den oppstår når ansvar og myndighet ikke er tydelig plassert, noe som ikke er helt uvanlig. Konsekvensen av ansvarspulverisering er at noen fritt kan utøve uformell myndighet uten å ta ansvar, og at utfallet blir tilfeldig og uforutsigbart. Dette er oppskriften på offentlig sløsing.
Den neste fallgruven er for kortsiktig tenkning. Konsekvensen er at midlertidige løsninger blir permanente samt at løsninger ikke henger sammen. En tredje fallgruve er styring kun på budsjettbalanse i stedet for å fokusere på resultater.
På hvilken måte skaper teknologi nytteverdi for pasienter, sykehus og kommuner, og hvordan sikrer man gevinstrealisering fra slike prosjekt?
Først og fremst pasientens økte mulighet til å bidra i egen behandling, behandlers mulighet til å unngå feil og alle aktørenes mulighet for å spare tid. Grunnleggende sett dreier dette seg om informasjonstilgang og -deling, datakvalitet og -konsistens, automatisering og fjernstyring.
Mitt beste tips er å alltid fokusere på de måleparametere og indikatorer som offentligheten interesserer seg for, for eksempel et utvalg av de nasjonale kvalitetsindikatorene, – i stedet for å søke den perfekte indikator. Og det er vanskelig å fokusere på mer enn to eller tre parametere om gangen. Over tid kan man gjerne skifte fokus for å få til en balansert måloppnåelse, men tydelighet krever også her forenkling.